Akk og ve, som jeg kjenner på
hverdagskampen om dagen. Men denne kampen handler om en guttunge som fortiden
forresten liker å kle seg ut i barnehagen sitt sortiment av små og søte
tyllkjoler. Kontrasten er litt artig fordi guttungen er noe kraftig bygd og
eier derfor alle bevegelsene som en gutt kan ha. Samtidig får han denne
feminine kjolen til å blafre elegant rundt seg mens han hopper rundt i
ninjastyle. Så min hverdagskamp er egentlig ganske søt.
Alle unger vokser seg større for
hver eneste dag. Og jo større de blir, jo mer forstår de selv at de begynner å
bli selvstendige. Når de har rundet sitt andre år, ja da begynner de virkelig å
skjønne at nå mestrer de ganske mye her i verden, og det vil de bruke for alt
det er verdt. Jeg synes det er bra det, at ungene vokser seg til, men det er
også en liten prøvelse for far og mor som er vant til at ting går fort i
vendingene der jobben blir unnagjort i en fei. For tiden har guttungen et ritual
når vi skal gå inn ytterdøren. Bryter jeg inn for å hjelpe til tar det bare enda
lengre tid. Jeg prøvde det en gang, men da fikk jeg klar beskjed om at dette
skulle jeg holde meg unna, for dette klarte han selv.
Guttungen sitt ritual handler
om dette: låse opp døren, åpne døren, gå over dørkarmen, og lukke døren SELV! Bak
denne sekvensen der står jeg. Klokken er halv fem. Mat har jeg ikke smakt på
lenge. I hver hånd dingler noen tunge bæreposer med Tine melk og hele menyen
for helgen som alt skal inn på på kjøkkenet. Toalettet er bare noen
meter unna og jeg kjenner en trengsel som ikke ligner katta. Magen hyler etter
mat mens guttungen prøver å finne ut hvilken nøkkel han skal bruke på døra i
dag. Han vet veldig godt hvem av dem som passer i hullet, men det er jo
selvfølgelig gøyest og prøve å stappe den feite bilnøkkelen i hullet først, for
så å kikke over skuldra å se om jeg kommer med noen oppgitte sukk. Jeg svelger
det i meg i dag og prøver å forlenge min egen lunte. Av og til har jeg bare en
liten stump og da ser guttungen på meg med store brune øyne og bevrer med
underleppa. Jeg er så svak for uttrykket der han ligner en forlatt hund, derfor får han meg heldigvis fort tilbake på jorden igjen. I dag forlenget jeg lunten
min og smilte litt skeivt tilbake; ”Ja Patrick, få se om du kan åpne døren for
oss da”.
Etter noe knuting og et par omdreininger
med nøkkelen kan vi endelig legge nøkkelepoken bak oss å begynne å tenke å
komme oss over dørstokken. Jeg vet ikke hva han har fått for seg, men han skal
vist gå over stokken på en bestemt måte. Metoden har jeg ikke skjønt enda, men
jeg tror det er med høyre beinet først (?). Han stamper seg over på en klumsete
måte, bare at han gjør det med FEIL fot. Så rister han på å hodet å sier; ”neeeeei”.
Han går ut igjen og prøver på nytt, ”Sånn” kommer det fra han etter å ha gjort en
7-8 vendinger ut og inn døra. Endelig var vi kommet oss vell over
målstreken (trodde jeg), og skuldrene var helt svidd ut etter plastposene som jeg ikke hadde
kommet på å sette fra meg mens jeg var tilskuer på sidelinjen. I huset vårt så har vi ikke bare en dør for å komme oss inn, vi har to.....
Etter to dører er vi vel inne,
og jeg løper på do med hele garderoben fortsatt hengende på meg. Guttungen står
i gangen og ser på meg mens jeg gjør mitt fornødende. Jeg lurer i samme slengen
på hvordan jeg fortest kan koke potetene i dag. Tenker på forskjellige
løsningsmåter og kommer frem til at jeg skjærer de i ultra små terninger slik
at de blir møre i en fei. Samtidig kommer jeg på at lynet slo ut internettet og
tven her om dagen, det betyr også at jeg må ha guttungen med meg på matlagingen
i dag. Men det viser seg at han vil ikke være tilskuer til at jeg lager mat, fordi han ville ha litt mamma- kos. Han hadde jo vært
en lang dag i barnehagen. Jeg tenker at hvis jeg fyller koppen han trenger med
kos,så kan han kanskje etterpå sitte pent å se meg som strategiske smekker sammen
en middag. Vi setter oss derfor ned i sofaen. Han puster meg varmt i øret. Jeg
stryker han på ryggen og kjenner på ny sulten som får magen til å vrenge seg.
Slik sitter vi en stund. Bæreposene står fortsatt urørt i gangen. Potetene har
fortsatt skallet på. I stillheten sitter vi sammen og jeg ser på uværet som er
ute. Tenker på hverdagen vår. Den samme rare hverdagen fem dager i uka. Like
sulten, like tissetrengt og like utålmodig hver eneste dag. Slik ble vi
sittende i sofaen en stund helt til han
peker ut av vinduet og sier med typisk Patrick-entusiasme: ”Stooor Buss”. Jeg
smiler til han. nikker og sier: ”Er du sulten nå, skal vi gå å lage oss litt
middag?”
Jeg hadde på forhånd sett for
meg at alt dette skulle ta en halvtime fra vi parkerte og maten var på bordet.
Vi brukte to. Når vi endelig kunne innta
den rykende varme potetstappen så var starten på min hverdagskamp over. Nå hadde vi bare resten av ettermiddagen foran
oss, og den skulle vi klare på strak arm nå som magen endelig kunne si seg
fornøyd.
Mannen fikset nettopp nettet derfor kan jeg oppfordre alle til å nyte den nest
siste hverdagen av denne uken, i morgen er det jo tross alt fredag! :D