søndag 8. februar 2015

Den salige stillheten.

All lesing og skriving har i det siste vært forbeholdt skolen. Det har rett og slett vært dødt med rare tanker å skrive om. Fantasien har kanskje fått sitt utløp i forunderlige drømmer om natten, som igjen har blitt glemt så fort de nakne tærne har truffet det iskalde soveromgulvet når klokken har vært sånn type morgensjokk.

Lyden av livet
Mens jeg står og ordner meg på badet kan jeg høre naboen over oss. Det er så lytt i huset at jeg kan nesten høre henne pusse tennene. Ansiktet får seg en vask og sminken kommer på. En skive senere løper jeg i all hast til bussen. Det første kollektivet av to på min reise til skolen. Her rekker jeg akkurat å sitte lenge nok til å få varme i den kalde morgenkroppen før jeg på ny må løpe ut i Bergensværet for å rekke kollektiv nummer to. Bybanen kjører heldigvis ofte, så jeg slipper å stå ute så lenge. Under transporten hører jeg ivrige ungdommer som skravler om rare ting. Jeg tenker på om vi også pleiede å prate sånn når vi var 15. Jeg kommer frem til at det gjorde vi. Jeg hører damestemmen på bybanen si "Florida" og jeg blir påminnet at jeg skal gå av. Jeg spasere veldig raskt fra bybanestoppet og bort til skolen med tanken på at jeg har kulden som biter meg i baken. Traver opp alle trappetrinnene som fører meg til klasserommet. Jeg åpner Macken, setter ørene på stilk og retter fokuset mot læreren i front. Bla, bla, teoretiske perspektiv og bla... Undervisningen går sin gang på skolen og noen kaffekopper senere er jeg på vei hjem igjen.

Det er alt for mange lyder i byen til at jeg klarer å sortere de. Jeg har bare et mål for øyet og det er å komme meg til barnehagen. Når jeg kommer dit blir jeg møtt av vennlige smil og små søte rollinger som krangler om hvem som hadde størst bæsj på siste dorunde. Min rolling ligger på magen og leker ivrig med små biler. Han titter opp på meg, og jeg føler på meg at i dag har han ikke så lyst å bli med meg hjem med det første. Jeg gransker hodet i all hast for å komme på lure ideer som kan få lokket han med hjem. Min vurdering stemte med at det var litt for gøy å bli tatt ut av leken i dag. Det ender med en gråtkvalt biltur hjem, men vi kommer oss heldigvis smertefritt inn døra denne gangen. Jeg er glad for at det tidligere dørspetaklet endelig kan kalles for historie.

Mens jeg lager middag hører jeg bakgrunnsstøy fra Umizoomi som lærer guttungen om tall og former. Når middagen inntas forhandler vi litt frem og tilbake før jeg igjen innser at toåringen gjør så godt han kan for å bli et selvstendig lite menneske om dagen. Vi leker sammen en halvtime før jeg på  ny løper ut døra på vei til treningsstudioet. Radioen i bilen skurrer på øret hele veien til senteret. Vel fremme og på plass i rekken retter jeg fokuset på den ivrige instruktør som spiller musikk så høyt at gammel ørevoksen dirrer seg løs. Herlig er det uansett, for jeg blir ivrig motivert. En dusj og et glass med oboy senere lander jeg i sofaen. Etter en hel dag med hverdagens bakgrunnsstøy, faglig påfyll, barnetvlyder, radio og høy musikk er jeg selvfølgelig utslitt.  Jeg kan si meg nesten helt fornøyd med dagen. Det eneste jeg mangler er lyden av ingenting.



Lyden av stillheten

Dette bildet ble tatt i Etiopia i påsken i fjor. Bildet illustrerer forresten godt hvor lite utholdende jeg kan være i sammenhenger når jeg føler jeg har fått nok. Etiopia er ekstremt folksomt og trafikken der nede er et kapitel for seg selv. Vi hadde denne dagen gått veldig langt, og etter mange inntrykk hadde jeg mest lyst til å dra tilbake til der vi bodde. Vi var her på utkanten av byen, og det var pluttselig ingen lyder. Bare stille og øde. Jeg skjønte ikke helt hvorfor Abel skulle ha en sånn interesse av å ta bilder av alle disse gamle togene sånn midt i ingenmannsland. Så der satt jeg altså da i min egen stillhet. Synet mitt som dere dessverre ikke kan se, var en svær himmelhvelving som strakte seg så langt øyet kunne se. Ingen fjell som stengte for utsikten. Bare en svær blå himmel som virkelig fikk tankene mine til å fly. 




Jeg er vist helt avhengig av å stoppe opp i hverdagen å høre på lyden av ingenting. Noe på grunn av at jeg rett og slett må kunne høre mine egne tanker i en hektisk hverdag. Men mest for å kunne gi noe av min tid til Gud. Jeg "slår av" alle eksisterende lyder som jeg selv kan kontrollere. Jeg søker disse minuttene hvor jeg kan lukke øynene å være i stillheten. Der finner jeg ro. Jeg gir til Gud alle mine tanker. Bare når det er så stille kan jeg høre Han hviske vakre ting til sjelen min. Vi mennesker lever i en hektisk tid der vi bestandig har lyden på øret. Støyen forfølger oss hele dagen uten at vi tar oss tid til å stoppe opp å høre vår egen pust. Åvære lydhør ovenfor seg selv krever sin stillhet. Bare når alt er stille kan vi oppdage de små og store ting som betyr noe. Forsvinn ikke ut i en kaotisk verden hvor støy har tatt over. Søk derfor stillheten hvis du kan. Den er salig god.