Ikke i går, ikke i morgen, men i dag.

Jeg tror noe av det vanskeligste et menneske kan innrette seg er til ordene i overskriften. Og jeg har heller ingen god oppskrift på hvordan implementere nuet i hverdagen slik at det alltid forblir sånn. Det eneste jeg vet er at gårsdagen kan vi ikke forandre, og vi kan heller ikke tyvstarte på morgendagen. Jeg tror mange av oss er flinke til akkurat dette, inkludert meg selv.

Vi liker å ha noe å se frem til. Og det kan være en god løsning å ha noe i fremtiden som vi gleder oss til. Noe som driver oss fremover i hverdagen og som gir motivasjon. Det er på ingen måte feil, men det gir også en god indikasjon på at vi ikke er flinke til å leve akkurat i dag. En annen måte dette kommer til utrykk på, er når vi har noe i fremtiden som vi gruer oss til. Dagene frem til denne dagen brukes til å grue seg til selve utfordringen. Men hva skjer i tiden mellom disse ”noe å se frem til” og ”noe å grue seg til”? – Jo, vi  begynne å gjør tingene i hverdagen på automatikk, og vi bruker store deler av tiden på å VENTE. En prest sa en gang at mennesket fra naturen sin side nesten er født til å vente. Bare tenk over det, noen ganger bruker vi mange av døgnets timer til nettopp å vente. Vi venter på bussen, venter på middagen, venter på at noen skal komme hjem, eller venter på favoritt tv-programmet.  Så enten venter vi på å bli ferdig med noe, eller så venter vi på at noe skal skje.

Det er rart å tenke på hvor forskjellig en dag som er fylt med tid kan se ut fra en person til en annen. Hvordan tiden kan oppleves så forskjellig. Noen føler at dagen ikke strekker til, mens andre føler at dagen ikke har noen ende. De første ønsker å kjøpe seg mer tid, mens de siste ønsker å kvitte seg med tiden. Og ingen av oss kan heller eie tiden. Enten så fyker den oss bare forbi, eller så er den så treig at det føles som om verden har stoppet opp. Det fikk meg til å tenke at tiden er noe av det mest dyrebare vi har. Den kan verken erstattes eller kjøpes. Den bare eksister slik at vi mennesker skal kunne velge å gjøre noe med den.

Jeg pleier ofte å si: ”Nå må vi finne på noe for å slå i hjel noe av tiden." Men egentlig så er det en ganske banal måte å tenke om sin tid. Det vil egentlig si det samme som at jeg ønsker å kaste bort det mest dyrebare jeg kan eie. Men jo mer jeg fyller tiden med de tingene jeg liker, så tror jeg det er lettere å leve etter overskriften. Uansett hva jeg bruker tiden til, så forsøker jeg å være til stede i akkurat det jeg gjør. Prøver å glemme gårsdagens vanskeligheter, la bekymringer om morgendagen høre fremtiden til, gi rom til de gode minnene som får meg til å smile, og sist men ikke minst: lever dagen i dag!

Oppsøk det du synes gir livet et meningsfult innhold. Jeg lider egentlig av høydeskrekk, men det er så kult på toppen at jeg klarer ikke å motstå.

Er du snill mot deg selv, eller er du din egen fiende?

Først vil jeg bare innlede med å si at det var positiv respons på facebook til forrige innlegg. Jeg hadde skrevet det, men brukte noen dager å tenke meg om før jeg valgte å publisere. Ettersom innlegget bare lå der uten at noen leste det, merket jeg også at jeg stoppet opp å skrive. Magefølelsen som sa jeg skulle poste det, gjør at jeg nå kjenner på mer skrivelyst. Så tusen takk for tilbakemeldingeneJ

Til overskriften har jeg valgt å skive om de vanskelige følelsene. Følelsesaspektet er mangfoldig og svært kontrastfylt. Gode følelser som glede, kjærlighet, takknemlighet og lykke på den ene siden, og vanskelige følelser som sinne, sjalusi, ensomhet, skyldfølelse og sorg på den andre. De siste er de følelsene man ofte undertrykker fordi man synes de er for vanskelig å hanskes med. Man skammer seg over de, og vil at de skal forsvinne. Den følelsen som kanskje er mest tabu og utbredt i dag er  ensomhet. Den rammer flere mennesker, selv de som har store nettverk og lever et aktivt sosialt liv. Det er ikke enkelt å svare på hvorfor det er blitt slik, men mye kan tyde på at vi har begynt å skape et overfladisk samfunn hvor alt skal fremstå som ren idyll. En tilværelse der vi er så sosiale og lykkelige som overhode mulig. En som føler på ensomhet klarer ikke å passe inn i denne tilværelsen. Man forsøker å skjule den for å ikke fremstå som en som mislykkes. Ensomheten undertrykkes fordi man tenker at den ikke har noe der å gjøre. Så begynner man å krangler med følelsen og prøver å få den til å forsvinne. Kommanderer den til å dra sin vei! Man orker ikke å kjenne på den, fordi den føles så ødeleggende. Den gir bare smerte. Den klemmes helt flat slik at den ikke skal komme til overflaten. Men hva skjer med den da? Den etterlates som et stort svart hull som ikke forsvinner.

Alt dette er egentlig veldig tøffe måter å slå ned på seg selv. Antagelig ville man ikke slått like hardt ned på en venn som fortalte at han/hun følte seg ensom (?). Mest sannsynlig ville du gitt vennen din trøst, en klem og ikke minst lyttet. Jeg tror man kan komme på god vei hvis man begynner å gjøre det samme mot seg selv. De vonde følelsene som er inni oss. Jeg ser for meg et lite barn. Det lille barnet som bor i hjertet føler seg ensom. Det lille barnet sitter sammen krøket i hjørnet av hjertet. En litt rar måte å si dette på er at man kan begynne å tenke at man skal være som en foreldre til det lille barnet. Slik en foreldre gjør når det passer på og sørger sitt barn, så er det full av omsorg. Og særlig er det en ting foreldre er gode på, og det er å aksepterer sitt barn uansett hvordan det oppfører seg. Å være en foreldre til de følelsene som ikke er så gode. Begynne å akseptere følelsen uansett hvordan den opptrer. Gi følelsen den plassen den trenger, og behandle den med kjærlighet. Lytter varsom til den, og stiller det spørsmål om hvorfor det føler som det gjør. Det som skjer når du gjør disse tingene er at følelsen vil begynne å føle at den har noe der å gjøre. Den begynner å føle seg akseptert. Likt et barn som blir fornøyd når det føler seg ivaretatt. Når følelsen finner ut at den får den plassen den trenger, vil den bli fornøyd. En følelse som er fornøyd føler ikke lengre sin smerte, og vil omsider begynne å slippe taket. 

Bare tenk på en gang du følte deg sint. Sinnet kommer gjerne til uttrykk med dårlige gloser, eller et fysisk kroppsspråk som beviser at man har mistet litt av kontrollen. Å være sint er egentlig ganske smertefult. Sinnet vokser på innsiden helt til det slippes løs og går utover andre enn deg selv. Årsaken til at man føler seg sint har ofte en gyldig årsak. Man føler seg på en eller annen måte urettferdig behandlet, overkjørt eller ikke blitt forstått slik man skulle ønske. Et sinne er egentlig et uttrykk på at man ønsker at noen andre opptrer som en slags foreldre for den undertrykkelsen, urettferdigheten eller den mangel på forståelsen som har oppstått. Med en gang man får det man har behov for, så slipper sinnet taket. Følelsen forsvinner og kroppen kommer tilbake til seg selv.

Så mitt budskap er å være sin egen bestevenn og lytte innover til seg selv. Følelser kommer alltid av en grunn. Gi den plass, kjenn etter og aksepter. Forsøke også å være en venn for andre mennesker sine følelser. Vær lydhør å gjør et forsøk på å forstå hvorfor den andre føler som det gjør.

Tilslutt legger jeg ved et bilde fra sommerferien i Mallorca. Valgte dette bildet fordi det av og til kan hjelpe å skaffe seg en oversikt. Se ting fra et fugleperspektiv og gi deg selv et bilde av helheten. Utforsk følelsene dine. Fly derfor så høyt du kan og land så trygt som mulig :)

Balanse er ikke lenger min allianse.

Jeg tror jeg er veldig spekulativ. Det kan vel egentlig være en bra ting. Men jeg vet ikke om det var det i mitt tilfelle. Og kanskje det var derfor alt startet også?

 I første innlegg skrev jeg at bloggen skal fungere som et sted der jeg ikke trenger å legge kapsel på de tingene som det er vanskelig å snakke om høyt. Samtidig hadde jeg noen tanker om at jeg ikke ville at den skulle bli en dør rett inn i mitt privatliv. Jeg innser at hvis jeg heller ikke klarer å skrive om de ordne som jeg ikke kan si høyt, så vil hele denne bloggen også miste sitt poeng. Uten åpenhet kommer jeg til å gjøre det igjen. Jeg går rundt grøten og kapsler inn budskapet.

Det er utrygt. Vi vil ikke at ting skal oppfattes av andre som utrygt. Vi vil at alt skal se ut som det er i balanse. Hele livet vårt liker vi å fremstille i balanse. Jeg utfordrer derfor meg selv å tar denne balansen ut av sitt system. Balansefjølen vil ikke lenger ligge i vater. Den vil ikke ta hensyn til om tyngdekraften vil at den skal ligge i balanse. Etter dette innlegget vil den ligge i total ubalanse. Den vil bøye seg ned mot den røde lampen; Mitt privatliv!

Søvnproblemene.

Jeg hadde kanskje ikke sovet de to forrige nettene, men likevel, den tredje natte, lysvåken! ikke et gjesp en gang? Jeg forstod ingenting. Alt for mange tanker fløt rundt i hodet og forfulgte meg gjennom hele natten. Tilslutt var det en ny dag og jeg hadde ikke fått et sekund med blund på øyet. Det startet brått. Jeg trodde det skulle gå over. Men det gikk ikke over. Søvnproblemene fulgte meg uke etter uke. År etter år. I totalt 3 år var det rimelig ille. I dag er jeg 25, utfordringene har jeg hatt i 7 år. Men det jevnet seg mere ut. Det ble flere og flere gode perioder i stedet for omvendt. 

Slik man vet, er søvn er et av de grunnleggende behovene et menneske trenger. Et sulten menneske  som ikke har tilgang på mat vil ikke overleve. Et menneske vil også dø uten tilgang på nok søvn, bare ikke fysisk, men psykisk.

Slik det var.

Når mørket kom og angsten fylte meg ut til fingerspissene skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle stå i det. Flere netter som ikke hadde noen ende. Jeg har noen minner der jeg vandret alene i tussmørket ute i gaten klokken 04. Alle andre sov. Jeg bare gikk der. Viste ikke hva jeg skulle, eller  hva jeg gjorde. En gang satt jeg i et skur ved veikanten. Det var ingen biler som kjørte forbi. Den eneste bevegelsen jeg så, var regndråpene som sildret foran gatelyktene. Det var bare meg og regndråpene. Når jeg lukket øynene så jeg for meg enden på mitt liv. Det var for vanskelig å leve. Ønsket om å få slippe å trekke flere åndedrag var sterkt. I de mørkeste fallgruvene var det ikke lenger snakk om å ta dag for dag. Jeg tok tilslutt bare minutt for minutt. Jeg var så sliten i hele kroppen at tårene rant. De rant som en foss, og stoppet ikke å renne. Jeg var utslitt. Hver en celle, hver en hjernecelle følte seg oppspist. Det var ingen påfyll av energi. En dag med søvn, nytt håp i kroppen. Neste dag, søvnløs. All livsgnist borte. Jeg følte meg fanget og livredd. Det var en evig vond sirkel hvor jeg bet meg selv i halen. Det vondeste med alt var at jeg viste at den eneste løsningen satt i mitt eget hodet. Ingen hadde en trylleformel som kunne fjerne problemene. Jeg kunne aldri legge meg ned å trekke for rullegardinene å gi opp. Det var alltid noe som ventet på meg. Jeg var for frisk til å ligge hjemme, men for syk til å møte dagen. Dagen hvor jeg begynte som student. Dagen jeg ikke klarte å være student mer. Dagen jeg måtte gå på jobb. Dagen jeg flyttet til ny by. Dagen i nye jobber. Dagen hvor jeg var gravid, dagen når jeg skulle føde. Alle disse dagene hvor jeg måtte være tilstede. De har vonde spor alle sammen. I alle disse nye tilværelsene startet jeg med en utslitt psykisk helse. Men jeg bare fortsatte. Gav av meg selv til dagen.

Det er mye mer å sette ord på. Jeg velger å gjøre det i en kort form slik at ikke dette blir en lang tekst med mye svart farge. Jeg ønsker å formidle et lite bilde på et sår som jeg trodde ikke ville gro. Fargen jeg ønsker å tilføye denne teksten er at det begynte å gro. Hullet i hjertet ble fylt med en helt ny farge. Å akseptere at livet noen gang kan sette sine spor er også med på å gi livet en helt ny mening. Det tror jeg. I dag er jeg et helt menneske, slik det er ment jeg skal være:)

 Jeg velger å avslutte dette innlegget her. Og kanskje litt brått. Det å åpne seg så mye er en skremmende avgjørelse. Men jeg velger å gjøre det likevel. Jeg håper så inderlig at vi kan tørre å bli mer åpne, fordi det reddet meg! Det å se at åpenhet ikke er farlig, redder meg fortsatt den dag i dag.

Når jeg fikk selve livet som gave i mine egne hender <3

Vi lever livet, men har vi stoppet å leve oss inn i det?

Du har sikkert hørt om de menneske som kjenner på oppriktig glede over lukten av en blomst. Eller de som nytet hver dråpe i et vannglass, og forteller om hele kroppen som blir tilfreds. Jeg husker at jeg ofte tenkte på disse menneskene. Og at jeg mange ganger prøvde med stor innlevelse å føle det på samme måte.

Det ville vært så kult tenkte jeg. De må jo føle seg veldig levende. Hva er det jeg gjør galt, hvorfor får jeg ikke det til? -Husker at jeg ble så trist. Er det sånn at man må ha opplevde å lide av en sykdom, eller vært døden nær for å begynne å sette livet i perspektiv? Det ville gjort meg så glad, hvis det ikke trengte å være så drastisk.

Alt startet veldig enkelt. Etter å ha innsett at jeg brukte mye av tiden på å klage, ville jeg heller bruke tiden på å være takknemlig. Jeg begynnte en dag å prøve ut takknmelighet i praksis. Altså stoppe opp, tenke og takke! Jeg gjorde dette over en lengre periode. Tilslutt så ble det en del av hverdagen, altså en såkalt vane.

En formiddag jeg følte meg litt sånn midt på treet i humør etter mye skole, kjente jeg at jeg trengte luft. Jeg kjørte opp til naturområdet i nærheten av huset vårt og gikk ned til strandkanten. Solstålene skimtet gjennom trærne. Den var begynnt å gå veldig lavt på grunn av at vi var kommet et godt stykke ut i høsten. Jeg befant meg på stedet jeg hadde sett hundre ganger før. Der jeg hadde vandret på stien rundt vannet med hodet og blikket litt sånn uoppmerksomt ned på joggeskoene. Denne dagen var annereldes. Jeg hadde holdt blikket opp i noen få sekunder, og den skjønnheten som traff meg var påfallende. Det var så fint det jeg tok inn, at varme tårer trillet nedover kinnet mitt. Disse var gledestårer! Jeg følte meg som verdens rikeste menneske. Jeg ble så glad inni meg at jeg bruste. Jeg tok til og med en en liten seiersdans fordi jeg hadde klart det. Det var dette som var takknemlighet- alt vi omgir oss med er rett forran nesen vår, og alt er så tilgjengelig!

Energien vår kan brukes på alt det vi mangler i livet, og alt som er feil. Men en annen variant er å stoppe å gi disse tankene relevans. Jeg er enig i at det ikke alltid er enkelt å skyve vekk tanker eller hendelser som er vanskelig. Kanskje av og til helt umulig. Men det som er mulig, er gi litt plass til tanker som gir oss ny påfyll. I små doser av gangen. Slik du vet, ”alle monner drar”, slik vil det også være med de små dosene. Gjør man det med innlevelse, så kan man kjenne at man faktisk lever :)

 Bildet fra naturområdet. Det var så pent den dagen at til og med mitt gamle mobilkamera klarte å fange øyeblikket (Tatt september 2012)

Say it, don`t spray it.

Jeg følte større og større trang til å sette ord på ting, og har egentlig innsett at slik har jeg alltid hvert.

Egentlig er det litt slitsom å skulle prøve å forstå alt til minste detalj. Iallfall når det koker i toppen. Så jeg tenkte etter to våkenetter at nå må jeg gjøre noe. Jeg oppretter en blogg slik at jeg kan plassere disse ordene et sted.  Kanskje livet blir litt mindre slitsomt:) Jeg vinner. På den andre siden hvis dette er ord som også kan treffe deg, så vinner du også. Jeg tenker at jo flere mennesker det er om seieren jo større seier i seg selv.

Det ironiske i denne trangen til å sette ord på ting, er at min forlovede kommer til å klø seg litt i hodet.  Han har sagt til meg utallige ganger at jeg er elendig til å forklare det jeg har på hjertet - "slutt å bruk koder og kom til poenget" sier han. - Jaja. Så hvordan skal dette gå da? Når et menneske skal sette ord på ting i muntlig format, da kjenner det seg plutselig litt mer sårbar. Det innerste inne kommer kanskje ikke frem, og man legger en slags kapsel rundt det. Men i tekstform der kan jeg klare å komme til poenget uten å gå rundene rundt grøten før den blir kald. Jeg skal bryte min egen tabu fordi jeg tror det er mennesket selv som har definert hva som skal være tabu. Dette har jeg nemlig lært et sted. For tiden studerer jeg sosialt arbeid, og en gjenganger der er hvem som har definisjonsmakten i samfunnet. Tenk at jeg skal bruke lærdom fra undervisningen til noe i mitt eget liv. Men det er jo egentlig derfor jeg digger utdanningen min også. Jeg kan lære noe nytt om meg selv (vinning 2). Kjære den som hviler øynene på denne teksten, dette er min side, og her kommer til å stå ord om det innerste inne som berører meg. Jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal fortsette å sette ord på livet. For livet engasjerer meg. Her inne kan jeg fortsatt holde grøten varm, og i mitt tilfelle slik overskriften har lovet teksten: "Say it, don`t spray it".

- Fred ut!