Vi lever livet, men har vi stoppet å leve oss inn i det?

Du har sikkert hørt om de menneske som kjenner på oppriktig glede over lukten av en blomst. Eller de som nytet hver dråpe i et vannglass, og forteller om hele kroppen som blir tilfreds. Jeg husker at jeg ofte tenkte på disse menneskene. Og at jeg mange ganger prøvde med stor innlevelse å føle det på samme måte.

Det ville vært så kult tenkte jeg. De må jo føle seg veldig levende. Hva er det jeg gjør galt, hvorfor får jeg ikke det til? -Husker at jeg ble så trist. Er det sånn at man må ha opplevde å lide av en sykdom, eller vært døden nær for å begynne å sette livet i perspektiv? Det ville gjort meg så glad, hvis det ikke trengte å være så drastisk.

Alt startet veldig enkelt. Etter å ha innsett at jeg brukte mye av tiden på å klage, ville jeg heller bruke tiden på å være takknemlig. Jeg begynnte en dag å prøve ut takknmelighet i praksis. Altså stoppe opp, tenke og takke! Jeg gjorde dette over en lengre periode. Tilslutt så ble det en del av hverdagen, altså en såkalt vane.

En formiddag jeg følte meg litt sånn midt på treet i humør etter mye skole, kjente jeg at jeg trengte luft. Jeg kjørte opp til naturområdet i nærheten av huset vårt og gikk ned til strandkanten. Solstålene skimtet gjennom trærne. Den var begynnt å gå veldig lavt på grunn av at vi var kommet et godt stykke ut i høsten. Jeg befant meg på stedet jeg hadde sett hundre ganger før. Der jeg hadde vandret på stien rundt vannet med hodet og blikket litt sånn uoppmerksomt ned på joggeskoene. Denne dagen var annereldes. Jeg hadde holdt blikket opp i noen få sekunder, og den skjønnheten som traff meg var påfallende. Det var så fint det jeg tok inn, at varme tårer trillet nedover kinnet mitt. Disse var gledestårer! Jeg følte meg som verdens rikeste menneske. Jeg ble så glad inni meg at jeg bruste. Jeg tok til og med en en liten seiersdans fordi jeg hadde klart det. Det var dette som var takknemlighet- alt vi omgir oss med er rett forran nesen vår, og alt er så tilgjengelig!

Energien vår kan brukes på alt det vi mangler i livet, og alt som er feil. Men en annen variant er å stoppe å gi disse tankene relevans. Jeg er enig i at det ikke alltid er enkelt å skyve vekk tanker eller hendelser som er vanskelig. Kanskje av og til helt umulig. Men det som er mulig, er gi litt plass til tanker som gir oss ny påfyll. I små doser av gangen. Slik du vet, ”alle monner drar”, slik vil det også være med de små dosene. Gjør man det med innlevelse, så kan man kjenne at man faktisk lever :)

 Bildet fra naturområdet. Det var så pent den dagen at til og med mitt gamle mobilkamera klarte å fange øyeblikket (Tatt september 2012)