Jeg tror jeg er veldig spekulativ.
Det kan vel egentlig være en bra ting. Men jeg vet ikke om det var det i mitt
tilfelle. Og kanskje det var derfor alt startet også?
I første innlegg skrev jeg at
bloggen skal fungere som et sted der jeg ikke trenger å legge kapsel på de
tingene som det er vanskelig å snakke om høyt. Samtidig hadde jeg noen tanker
om at jeg ikke ville at den skulle bli en dør rett inn i mitt privatliv. Jeg
innser at hvis jeg heller ikke klarer å skrive om de ordne som jeg ikke kan si høyt, så vil hele denne bloggen også miste sitt poeng. Uten åpenhet kommer
jeg til å gjøre det igjen. Jeg går rundt grøten og kapsler inn budskapet.
Det er utrygt. Vi vil ikke at ting skal oppfattes av andre som utrygt. Vi vil at alt skal se ut som det er i balanse. Hele livet vårt liker vi å fremstille i balanse. Jeg utfordrer derfor meg selv å tar
denne balansen ut av sitt system. Balansefjølen vil ikke lenger ligge i vater.
Den vil ikke ta hensyn til om tyngdekraften vil at den skal ligge i balanse.
Etter dette innlegget vil den ligge i total ubalanse. Den vil bøye seg ned mot
den røde lampen; Mitt privatliv!
Søvnproblemene.
Jeg hadde kanskje ikke sovet de to
forrige nettene, men likevel, den tredje natte, lysvåken! ikke et gjesp en
gang? Jeg forstod ingenting. Alt for mange tanker fløt rundt i hodet og
forfulgte meg gjennom hele natten. Tilslutt var det en ny dag og jeg hadde ikke
fått et sekund med blund på øyet. Det startet brått. Jeg trodde det skulle gå
over. Men det gikk ikke over. Søvnproblemene fulgte meg uke etter uke. År etter
år. I totalt 3 år var det rimelig ille. I dag er jeg 25, utfordringene har jeg
hatt i 7 år. Men det jevnet seg mere ut. Det ble flere og flere gode perioder i
stedet for omvendt.
Slik man vet, er søvn er et av de
grunnleggende behovene et menneske trenger. Et sulten menneske som ikke
har tilgang på mat vil ikke overleve. Et menneske vil også dø uten tilgang på
nok søvn, bare ikke fysisk, men psykisk.
Slik det var.
Når mørket kom og angsten fylte meg
ut til fingerspissene skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle stå i det. Flere
netter som ikke hadde noen ende. Jeg har noen minner der jeg vandret alene i
tussmørket ute i gaten klokken 04. Alle andre sov. Jeg bare gikk der. Viste
ikke hva jeg skulle, eller hva jeg gjorde. En gang satt jeg i et
skur ved veikanten. Det var ingen biler som kjørte forbi. Den eneste bevegelsen
jeg så, var regndråpene som sildret foran gatelyktene. Det var bare meg og regndråpene.
Når jeg lukket øynene så jeg for meg enden på mitt liv. Det var for vanskelig å
leve. Ønsket om å få slippe å trekke flere åndedrag var sterkt. I de mørkeste
fallgruvene var det ikke lenger snakk om å ta dag for dag. Jeg tok tilslutt
bare minutt for minutt. Jeg var så sliten i hele kroppen at tårene rant. De rant
som en foss, og stoppet ikke å renne. Jeg var utslitt. Hver en celle, hver en
hjernecelle følte seg oppspist. Det var ingen påfyll av energi. En dag med
søvn, nytt håp i kroppen. Neste dag, søvnløs. All livsgnist borte. Jeg følte
meg fanget og livredd. Det var en evig vond sirkel hvor jeg bet meg selv i
halen. Det vondeste med alt var at jeg viste at den eneste løsningen satt i
mitt eget hodet. Ingen hadde en trylleformel som kunne fjerne problemene. Jeg
kunne aldri legge meg ned å trekke for rullegardinene å gi opp. Det var alltid
noe som ventet på meg. Jeg var for frisk til å ligge hjemme, men for syk til å
møte dagen. Dagen hvor jeg begynte som student. Dagen jeg ikke klarte å være
student mer. Dagen jeg måtte gå på jobb. Dagen jeg flyttet til ny by. Dagen i
nye jobber. Dagen hvor jeg var gravid, dagen når jeg skulle føde. Alle disse
dagene hvor jeg måtte være tilstede. De har vonde spor alle sammen. I alle
disse nye tilværelsene startet jeg med en utslitt psykisk helse. Men jeg bare
fortsatte. Gav av meg selv til dagen.
Det er mye mer å sette ord på. Jeg
velger å gjøre det i en kort form slik at ikke dette blir en lang tekst med mye
svart farge. Jeg ønsker å formidle et lite bilde på et sår som jeg trodde ikke
ville gro. Fargen jeg ønsker å tilføye denne teksten er at det begynte å gro. Hullet
i hjertet ble fylt med en helt ny farge. Å akseptere at livet noen gang kan
sette sine spor er også med på å gi livet en helt ny mening. Det tror jeg. I
dag er jeg et helt menneske, slik det er ment jeg skal være:)
Jeg velger å avslutte dette innlegget her. Og kanskje
litt brått. Det å åpne seg så mye er en skremmende avgjørelse. Men jeg velger å
gjøre det likevel. Jeg håper så inderlig at vi kan tørre å bli mer åpne, fordi
det reddet meg! Det å se at åpenhet ikke er farlig, redder meg fortsatt den dag
i dag.
 |
| Når jeg fikk selve livet som gave i mine egne hender <3 |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar